Category: Egne dikt

Livet er ofte godt, men det kan også by på større eller mindre utfordringer.

Diktet nedenfor forsøker å si noe om dette.

Livets utfordringer oppstår gjerne i møtet med de opplevelser vi har i hverdagen, enten på skolen, på jobben eller på fritiden.

Vi har et ordtak i Norge som sier:

“Det viktigste er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det”

Jeg opplever at ordtaket forsøker å fortelle oss at vi har en reell mulighet til å påvirke vårt eget liv, uansett hva vi måtte oppleve i hverdagen.

Livet vi lever blir langt på veg formet av hvordan vi håndterer de opplevelsene vi utsettes for i vårt liv.

Jeg har laget et ordtak som har til hensikt å minne om at livet går videre uansett hva vi opplever i hverdagen.

Hvis vi ser bort i fra ulykker og alvorlig fysisk og psykisk sykdom som fører til at mennesker dør, så vil de fleste av oss måtte gå videre i livet uansett hva vi opplever i hverdagen.

Jeg tror derfor vi alle har alt å tjene på å stå i det som er og gjøre det beste ut av livet uansett hva vi møter i hverdagen. Og min erfaring er at hvis vi forsøker å flykte i fra det som er så mister vi tilgangen til oss selv og ikke minst så mister vi tilgangen til livet og vi er ikke lenger i stand til å møte mennesker på et følelsesmessig plan.

Jeg tror det er en forutsetning å holde hjertet åpent hvis vi ønsker å delta i livet med hele oss og for å klare dette så må vi våge å møte livets utfordringer når de oppstår og ikke stikke av fra dem og tro at vi kan håndtere dem en annen gang.

Livet skjer her og nå og hvis vi ikke ønsker å forholde oss til det som skjer, så tar vi fra oss selv muligheten til å leve et verdig liv, for vi vil da hele tiden være opptatt med å løpe i fra de utfordringene vi møter i hverdagen.

Jeg tror vi mennesker har en veg å gå når det gjelder det å møte livet med tillit og tro at alt vil ordne seg til slutt. Jeg er klar over at det kan være vanskelig å ha tillit til livet når det meste ser ut til å “gå rett i dass”, men hva er alternativet?

Alternativet er å tro at nå “går alt rett i dass” og forsetter vi å tenke sånn, så vil gjerne det meste gå dårlig for oss i livet. Livet blir som vi tenker og jeg har laget et enkelt ordtak for dette.

Livet har bydd på både oppturer og nedturer og summen av alle erfaringer er at jeg forhåpentligvis har blitt litt klokere og at jeg er i stand til å ta litt bedre vare på meg sjøl nå i dag enn det jeg var for 30 år siden. Som ung mann så var det å ta plass i samfunnet med hele meg litt for skummelt og jeg hadde en tendens til å sette egne behov til side for unngå å være til bry for andre.

En av de største utfordringene så langt i mitt liv har vært at det i store deler av livet har vært viktig for meg å bli godt likt av andre mennesker og på et tidspunkt i mitt liv så ble det viktigere å bli godt likt av andre enn det å by på meg sjøl. Det er denne prosessen de to første versene i diktet handler om, og det er hvordan jeg gradvis mistet kontakten med meg sjøl og hvordan jeg i ettertid har lett høyt og lavt, bredt og smalt for å finne tilbake til meg sjøl.

Det har vært smertefullt og ikke tore å leve ut mitt eget potensiale og alle de medfødte egenskapene som jeg har med meg i livet, men på et tidspunkt så ble smerten en god venn, for den fikk meg til å tenke at nå er det faen meg nok, nå vil jeg leve ut det potensialet som bor i meg, jeg vil by på meg sjøl og jeg vil leve MITT liv på MINE premisser.

Andre får ta meg som den jeg er og så lenge jeg har vett på å oppføre meg ordentlig, så blåser jeg i hva andre måtte tenke om meg og mine evner, det viktigste for meg nå er å leve ut det potensialet som bor i meg til det beste for det samfunnet jeg er en del av.

Det har vært og er fortsatt krevende og litt skummelt å by på meg sjøl, men jeg blir stadig vekk mer modig og jeg byr på stadig mer av meg sjøl og de egenskapene jeg har med meg i livet.

Utfordringen i en overgangsfase er at jeg er veldig sårbar og jeg har lett for å gå inn i meg sjøl hvis jeg møter motstand eller opplever at andre kommer med sårende kommentarer. Det er dette det siste verset i diktet handler om., hva gjør jeg nå når jeg endelig har fått tilbake kontakten med meg sjøl?

Hvordan skal jeg klare å beholde kontakten med meg sjøl når jeg møter mostand i livet?

Hvordan skal jeg klare å unngå at jeg trekker meg inn i meg sjøl når jeg blir avvist?

Hvordan skal jeg klare å opptre høflig overfor mennesker som møter meg med mostand og avvisning?

Jeg har i mange år koblet ut følelsene når jeg har møtt motstand og avvisning og jeg har forsøkt å se for meg i fantasien hvordan jeg skulle handlet annerledes for at jeg kunne unngått all motstanden eller unngått å bli avvist. Dette fungerer ikke lenger, for straks jeg går inn i fantasiens verden, så mister jeg kontakten med kjernen i meg sjøl og dermed så mister jeg og kontakten med min egen livskraft.

Jeg tror den eneste farbare veien fremover for meg er å stå i de følelsene som dukker opp i meg når jeg møter motstand eller blir avvist og bli i følelsene til de går over av seg sjøl, for det gjør de!

Og kanskje må jeg rett og slett bare begynne å tåle at det er noen som ikke liker meg, enten det er fordi jeg kan noe som de ikke kan, eller at jeg kan noe bedre enn dem. Det sistnevnte er utrolig utbredt i vårt samfunn og jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt som har prøvd å hindre meg i ta i bruk mitt fulle potensiale og hvor formålet deres utelukkende har vært å hindre at de selv får en opplevelse av å ikke være bra nok eller å ikke strekke til i vårt fellesskap.

Det er utrolig trist å måtte oppleve at andre forsøker å trøkke meg ned i søla for at de skal klare å holde seg sjøl oppe. Folk som forsøker å holde andre nede for å unngå at de selv blir stilt i et dårlig lys finnes overalt i alle samfunnslag og deres kontrollmekanismer er utrolig utspekulerte og ubehagelige.

Det mest naturlige for oss mennesker er at vi forsøker å se etter det beste i hverandre, men på et eller annet tidspunkt i menneskehetens historie så må det ha vært noen som har begynt å oppfordre oss til å gjøre det motsatte og et trist resultat av dette er av vi mennesker har vent oss til å snakke ned andre for å holde oss sjøl oppe. 

Jeg opplever derfor at det er utrolig godt å møte mennesker som våger å la meg SE dem, for det er altfor mange i vårt samfunn som får «piggene» ut hvis de oppdager at noen SER dem. Det blir for nært, sårbarheten deres kommer for tett på og dét oppleves som skremmende, i hvert fall for dem som har lagt opp til en livsstil hvor det meste dreier seg om å holde vonde og vanskelige følelser på avstand.

Vi får håpe at det en gang i fremtiden blir naturlig for oss mennesker at vi velger å SE hverandre og at vi bruker tid på å ta godt vare på hverandre, fremfor å betrakte hverandre som konkurrenter i livets store spill, hvor det meste dreier seg om å være penest, rikest, smartest og mektigst.

Jeg har i mange år lagt merke til at vi mennesker har en tendens til å ville skjule for andre hvordan vi egentlig har det. Jeg synes det er dumt at det har blitt sånn for ingenting er vel bedre enn det å uttrykke egne følelser.

Vi må naturligvis uttrykke følelsene våre på en moden og ansvarlig måte, men selv det synes for mange å være vanskelig i vårt samfunn.

Jeg tror det ligger mye god helse i det å uttrykke følelsene sine og jeg vil derfor oppfordre oss alle til å være ærlige overfor hverandre om hvordan det står til i vårt indre.

Følelser som holdes tilbake har lett for å bli til fysisk sykdom og forklaringen på det er at de tilbakeholdte følelsene skaper et indre stress som påvirker våre fysiske organer på en negativ måte.

Jeg har problemer med å forstå hvorfor vi har blitt så redde for å vise hverandre hvordan vi egentlig har det og jeg har valgt å lage et dikt hvor jeg forsøker å si noe om dette.

Jeg skrev et dikt i vinter og la det deretter vekk. Nå har jeg hentet det fram igjen og jeg har lyst til å dele det med dere.

Jeg trodde først at jeg hadde skrevet et dikt om det å flykte i fra seg sjøl, sine følelser og sine tanker, men jeg ser nå i ettertid at diktet også kan beskrive en sunn nysgjerrighet som hele tiden får oss til å ville forstå mer av oss sjøl og det samfunnet vi er en del av.

Kanskje beskriver diktet en redsel for å gå videre i livet når vegen er ukjent og målet er uklart?

Jeg har sjøl erfaring med at det av og til kan oppleves som trygt å bli værende i det som er, selv om det hverken er interessant eller behagelig. Ordtaket «Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får» beskriver dette på en god måte.

Når jeg nå sitter her og skriver så begynner jeg å lure på om den ufreden jeg beskriver i første vers først og fremst handler om den usikkerheten vi kjenner på når vi velger å gjøre noe for første gang?

Jeg lurer og på om den motviljen mot å stoppe opp som jeg beskriver i vers to kanskje er sunn og at det er den som får oss til å utforske nye ting og at det er den som får oss til å gå videre i livet?

Freden jeg beskriver i tredje vers er kanskje et utrykk for den roen vi oppnår ved å stoppe opp i livet og ikke ta noen sjanser og heller ikke prøve nye ting?

Kan det være sånn at vi må tåle litt uro og litt ufred for å komme videre i livet?

Kan det være at den tryggheten vi opplever ved å «stå på stedet hvil» tar fra oss livet?

Og kan det være sånn at vi kan velge å forsone oss med den uroen som oppstår når livet vil ha oss til å gå videre? Og vil en forsoning med vår egen uro føre til at uroen går fra å være en uvenn til å bli en god venn og en veiviser i hverdagen?

Kanskje løsningen for oss ligger i det å «stå i det som er», samtidig som vi velger å gå videre i livet?

Jeg tror egentlig jeg har laget et dikt som setter ord på den prosessen vi alle må gå igjennom når vi velger å bryte opp fra det som er «kjent og kjært» og i stedet velger å forsøke noe nytt og ukjent. Og jeg håper den teksten jeg her har skrevet kan gi dere inspirasjon til å bli venn med den uroen som oppstår når livet tar en ny retning, enten retningsvalget er frivillig eller ufrivillig.